Det er god deltakelse i høstens klubbmesterskap i Tromsø Sjakklubb. Andre runde ble spilt
for snart to uker siden, og førstkommende torsdag spilles tredje runde. Turneringen spilles
etter konradsystemet, og vil gå over ni runder. Terminlista viser når de forskjellige rundene
spilles. Her er et tilbakeblikk på et av partiene spilt i andre runde. Partiet er Sverre Karlsen
med de hvite brikkene mot Frank Remman. Det ble et spennende oppgjør som varte godt
over førti trekk før avgjørelsen var der. Spørsmålet som falt meg inn når det hele pågikk
var om hvorvidt sort skulle lykkes med å få aktivisert stillingen sin, eller om den skulle
forbli passiv. Ser vi på bondestrukturen til sort i partiet, så stilte sort seg opp med en såkalt
pinnsvinoppstilling. Denne kjennetegnes med at sort i utgangspunktet stiller seg opp med
bøndene på sine tre siste rader, og utvikler brikkene til felter bak denne bondeoppstillingen.
Samtidig er sort stadig på utkikk etter bruddmuligheter, enten ved å spille framstøtet d6-d5,
eller noen ganger b6-b5. Denne måten å spille på kan være noe passiv, men kan også fungere
veldig bra. Noen ganger kan det være veldig vanskelig å finne en god plan for hvit. Er hvit
uforsiktig eller for utålmodig, så viser en masse partier at sort kan kontre veldig sterkt og
utnytte svakheter i den hvite stillingen som kan ha oppstått, eller overta feltkontroll på brettet
som hvit i utgangspunktet hadde.
I forbindelse med partiet mellom Sverre og Frank ble jeg ellers opptatt av noen nokså
grunnleggende sider ved posisjonsspill i sjakk, og som jeg gjenkjente i partiet mellom dem.
Igjen er utgangspunktet sorts bondestruktur, og spørsmålet jeg stilte meg var om hvordan sort
ville komme fra det med en bondesvakhet på d6. Generelt kan man si det sånn at noen ganger
er bondesvakheter et svært alvorlig problem i stillingen for den som har dem, mens andre
ganger er de ikke noe problem i det hele tatt, eller til og med en fordel! Det er blant annet
slike ting som gjør sjakk interessant. Stikkordet er her hvor aktive og gode offiserene er. Om
offiserene må brukes til å dekke egne bondesvakheter, så kan dette være et tegn på at noe har
gått galt og at man står dårlig. Men om offiserene kan ha andre og langt mer aktive oppgaver,
så kan det noen ganger være motsatt. I partiet mellom Sverre og Frank hadde sort sine sjanser,
men kom denne gangen ikke helt i gang med noe aktivt motspill. Dermed forble stillingen
passiv, og hvit fikk TID (tempi) til å innrette angrepet sitt mot sorts d6-bonde. Når sort ble
bundet opp til forsvar av denne, utnyttet hvit dette til å åpne nye angrepslinjer og skape nye
svakheter i sorts stilling. Dermed ble det ikke mulig for sort å holde stillingen sammen.
Sjakk er og forblir et herlig samspill av ulike elementer som skal veies opp mot hverandre.
Og den som kombinerer disse elementene best, gjør det gjerne best: Materiellet man spiller
med, feltene man kontrollerer, bondestrukturen, aktiviteten på brikkene – er de passive eller
aktive, tid (tempi), kongestillingen, for å nevne noe. Ikke rart det blir flotte partier av alt dette!
Sverre Karlsen — Frank Remman
Klubbmesterskapet i Tromsø Stortorget 1, Tromsø
2010 1-0 A30
1.c4 c5 2.Sf3 g6 3.Sc3 Lg7 4.g3 b6 5.Lg2 Lb7 6.O-O Sf6 7.d4 cxd4 8.Dxd4
- Dermed er vi inne i den såkalte Dobbeltfinachettovarianten i Engelsk.
8…h6 9.e4
- Hvit etablerer det som ofte omtales som Maroczybindingen, på engelsk The Maroczy Bind. Hvit stiller seg opp med bønder på c4 og e4, og kontrollerer med det mange felter på brettet.
9…Sc6 10.Dd3 d6 11.Sd5 Sd7 12.Tb1 O-O 13.b3 a6 14.Lb2
- Jeg synes at dette er godt spilt av hvit. Hvorfor jeg mener dette er fordi at når sortfeltsløperene er byttet av, så har sort et spørsmål å ta stilling til: Hva skal gjøres med hvits springer på d5, og hva med ulempene om den fordrives med e7-e6?
14…Sc5 15.De2 Lxb2 16.Txb2 e6
|  |
Sort velger å fordrive springeren på d5 på den mest radikale måten, og dermed defineres samtidig mye av hva fortsettelsen i partiet skal dreie seg om. Det jeg tenker på er at sort etter dette trekket har etablert den såkalte pinnsvinoppstillingen med bøndene, som nevnt over i innledningen. En viktig forskjell her sammenlignet med f.eks. variantene hvor sort utvikler sortfeltsløperen til e7 i stedet for g7, er at d6-bonden mangler sin vanlige beskytter. Dermed må noen av sorts andre offiserer brukes til å dekke d6 når hvit begynner å angripe denne. Dette tror jeg kan være til hvits fordel.
17.Sf4 Se5 18.Td1 Dc7 19.Sd4 Tfe8 20.Tbd2 Tad8 21.h3 La8 22.De3 Kh7 23.Sfe2 Sc6 24.Sxc6 Lxc6 25.Df4 e5
| |
Endrer bondestrukturen, og med det stillingstypen vi har med å gjøre. Sorts d6-bonde forblir etterhengende, og et angrepsmål for hvit. I tillegg får hvit nå d5-feltet. Men sort får noe igjen for dette også. e5-bonden tar jo kontroll over felter den også, og med det hvits terrengfordel ikke fullt så stor. Feltet d4 kan jo også bli en nyttig utpost for sorts springer. Men spørsmålet er det samme: Forblir sorts offiserer passive og med deffensive oppgaver, eller kommer sort i gang med noe motspill?
26.De3 Te7 27.Kh2 Ted7 28.f4
|  |
Hvit aktiviserer stillingen sin ytterligere, og mener at dette kan være et godt tidspunkt for det fordi sorts tunge offiserer er nokså passive. Og dette er nettopp en av fordelene med å ha terrengfordel og noe mer aktive offiserer enn motparten: Disse fordelene gir noen ganger flere valgmuligheter, muligheter til å forflytte brikkene fra ett angrepsmål til et annet, noe motparten kan få problemer med å henge med på pga manglende fleksibilitet og aktivitet i egen stilling.
28…Db7 29.Sc3 Se6 30.Sd5 Lxd5 31.Txd5 f6
| |
Antakelig ikke den beste forsvarsplanen for sort her. Grunnen til det er at sort er bundet opp i sentrum og til forsvar av d6-bonden. Sorts 31…f6 gjør i tillegg at hvit får anledningen til å svekke sorts kongestilling. Dermed har hvit ikke bare én konkret ting å spille mot i sorts stilling, men to: Den så mye omtalte d6-bonden OG ei svekket sort kongestilling.
32.f5
- Godt spilt, og utnytter sorts siste trekk.
32…Sd4
- ( Det kan se ut som at sort har oppnådd noe likevel her, med springeren plantet mitt i sentrum og på hvits territorium. Samtidig skjermes d6-bonden for angrep i d-linja. Men hvit spiller nå rundt den sorte springeren. 32…gxf5 går ikke pga. 33.exf5 Sd4 34.Txd6 og sorts stilling faller fra hverandre. )
33.fxg6+
- ( Et godt trekk, men det posisjonelle kvalitetsofferet 33.T5xd4 exd4 34.Dxd4 er også interessant synes jeg siden sorts tunge offiserer er inaktive, og fordi sort er veldig svak på de hvite feltene etter at sort har fortsatt med …fxg6. Disse feltene kan hvits løper aktiviseres på. )
33…Kxg6 34.Tf1
- Sorts svekkede kongestilling ble nevnt, men det kan vel legges til at sorts f- og h-bønder også er blitt dårlige, og feltet f5 er også en utpost for hvit.
34…Tf7 35.h4 Kh7 36.Lh3 De7 37.Dd2 Tg8 38.Lf5+ Kg7 39.Db4
- Et dobbeltangrep som gjør at hvit vinner bonde.
39…Td8 40.Dxb6 Sc2 41.Df2 Sd4 42.De1
| |
Litt tilbake til hvordan stillingen var før hvits 39.trekk. Men i mellomtiden har hvit skaffet seg en merbonde. Dermed bare øker og øker alle faktorene i stillingen som taler til hvits fordel: Materiell fordel, terrengfordel, fortsatt bedre bondestruktur, langt mer aktive offiserer enn sort, og bedre kongestilling. Det vi nå får se er at hvit utnytter disse fordelene på en effektiv og avgjørende måte:
42…Dc7 43.Dd1 Tg8 44.Dh5 Kf8 45.Dxh6+ Ke7 46.Lh3 Se2 47.c5 dxc5
( Sort kunne prøvd å dekke d6 med 47…Td8 , men da smeller det noe voldsomt: 48.cxd6+ Txd6
| |
49.Txe5+! fxe5 ( 49…Kd8 50.Dh8+ Tf8 51.Dxf8# ) 50.Txf7+ Kxf7 51.Dh7+ og sorts dronning faller. )
48.Td7+
og sort ga opp. Etter
48…Dxd7 49.Lxd7 Kxd7
- har hvit dobbeltangrepet
50.Dh5
- som gjør at sort ikke får tilstrekkelig med materiell for dronningen.
1-0
